Når man snakker om norsk kunst fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, er navn som Edvard Munch og Christian Krohg ofte de første som dukker opp. Men midt mellom realisme, symbolisme og nyromantikk finner vi en kunstner som på mange måter har formet vår opplevelse av det norske landskapet: Harald Sohlberg (1869–1935).

Sohlberg er kjent for sine stemningsfulle og gåtefulle landskapsmalerier, der naturen ikke bare fremstår som en ramme rundt mennesket – men som et levende, nesten åndelig nærvær.

Fra Kristiania-gutt til kunstner

Harald Sohlberg ble født i Kristiania (dagens Oslo) i 1869. Han begynte sin kunstneriske vei gjennom håndverk: først som malerlærling, deretter som dekorasjonsmaler. Det var nettopp i møtet mellom håndverk og kunst at han fant sitt uttrykk. Etter hvert studerte han under kjente lærere som Erik Werenskiold og Eilif Peterssen, to sentrale figurer i norsk kunstliv.

Selv om han hadde kontakt med de store navnene i sin samtid, valgte Sohlberg en egen vei: Han søkte ikke det bråkete bylivet eller de modernistiske strømningene, men vendte blikket mot naturen – og mot dens skjulte sjel.

Landskap som sjelsbilder

Sohlberg hadde en unik evne til å skape landskap som både er konkrete og drømmeaktige på samme tid. Han malte gjerne motiver fra Rondane, Røros og Telemark, steder han oppholdt seg i lange perioder.

Et av hans mest berømte verk, "Vinternatt i Rondane" (1914), regnes som et av de største norske maleriene gjennom tidene. Her ser vi fjellmassivet under en stjerneklar nattehimmel – mektig, stille og nesten overjordisk. Maleriet er ikke bare en naturskildring, men et uttrykk for naturens gåtefulle kraft.

Et annet sentralt verk er "Gate i Røros" (1903), hvor en enkel småbygate forvandles til en scene for det mystiske og det tidløse. Den øde gaten, de mørke skyggene og det lysende huset i bakgrunnen gir bildet en nesten uhyggelig, men samtidig forlokkende atmosfære.

Symbolismens ekko

Sohlberg tilhørte ikke noen tydelig kunstretning, men hans malerier bærer sterke preg av symbolismen. I motsetning til realister som ønsket å skildre verden nøyaktig slik den fremstår, søkte Sohlberg å male det som ligger bak – stemningen, følelsen og den åndelige dimensjonen av landskapet.

Han sa selv at han ville male "det evige i naturen". På den måten kan man si at Sohlbergs bilder er sjelsbilder – ikke bare av kunstneren selv, men av hele den norske nasjonalromantiske identiteten på begynnelsen av 1900-tallet.

Arven etter Sohlberg

I dag er Harald Sohlberg regnet som en av de mest betydningsfulle norske kunstnerne. Hans verker finnes i Nasjonalmuseet i Oslo, og "Vinternatt i Rondane" ble i 1995 kåret til "Norges nasjonalmaleri" i en avstemning på NRK.

Hans betydning strekker seg langt utover Norges grenser: I 2019 ble det arrangert en stor Sohlberg-utstilling på Dulwich Picture Gallery i London, hvor et internasjonalt publikum fikk oppleve hans mystiske univers.

Hvorfor Sohlberg treffer oss i dag

I en tid der mange søker stillhet, ro og tilknytning til naturen, fremstår Sohlbergs malerier mer aktuelle enn noensinne. Han minner oss om at naturen ikke bare er en ressurs eller et vakkert landskap, men et sted fylt av gåte, kraft og nærvær.

Å stå foran et Sohlberg-maleri kan føles som å tre inn i en drøm – eller en bønn. Hans kunst inviterer oss til å se naturen med nye øyne: ikke bare som bakgrunn for livet vårt, men som liv i seg selv.